Posttraumatisk mareritt: Den evige flukten

Nok en natt med samme mareritt: Den evige flukten. Jeg forsøker å finne gjemmesteder, jeg løper alt jeg kan, hjertet banker. Fienden er hele tiden rett bak. Adrenalin. Jeg treffer på noen mennesker og ber om hjelp. Jeg puster lettet. Jeg tror jeg er trygg, men jeg blir innhentet – hver gang. Fienden er trent i å lyve. De er overbevisende og får enkelt overtalt dem som hjelper meg. Jeg blir ført tilbake og er fanget på nytt … I det øyeblikket våkner jeg.

Translate »
EnglishFrenchGermanNorwegianRussianSpanish
EnglishFrenchGermanNorwegianRussianSpanish

Dessverre er det svært vanlig at mennesker som har opplevd traumer plages av det samme marerittet som spilles om igjen og om igjen som hakk i en plate.

Drømmen min består av en rekke usammenhengende scener fra forskjellig steder i verden, men handlingen er alltid den samme:

Jeg har planlagt flukten i lang tid og nå har det endelig lykkes. Den beryktede sekten jeg flykter fra er kjent for å utføre tortur, voldtekter, drapsforsøk og drap maskert som selvmord. De har et eget internt etterretningsvesen kalt OAS (Operativ Avdeling for Sikkerhet). OAS overvåker og avhører regelmessig sektmedlemmene sine.

Avhørene samt sektens angiversystem der alle tyster på alle for å overleve, fanger opp enhver mistanke om en person som planlegger å flykte. Den mistenkte blir utsatt for voldsomme avhør, isoleres fra resten av medlemmene og bevoktes 24 timer i døgnet inntil vedkommende er brutt så langt ned at han eller hun straks innfinner seg med å følge sektens kommandoer igjen. Ved å bruke informasjon fra disse avhørene lykkes det svært ofte OAS å oppspore og kidnappe avhoppere og få dem tilbake i folden. Et evig mareritt kun få klarer å flykte fra.

I natt foregikk handlingen tilfeldigvis i Tyskland:

Først befinner jeg meg i et kjempehøyt bygg. Jeg spurter oppover branntrappene inne i bygningen, prøver å åpne flere dører. De er alle låste.

For hver etasje haler fienden innpå. Endelig en ulåst dør. Jeg smetter ut. Jeg står ute på et slags platå rett ut mot et stort atrium i noe som sikkert er 20. etasje. Det er kanskje ti meter over til den andre siden av dette ovale bygget. Jeg titter raskt utover det slitte hvitmalte gelenderet. Det er fryktelig langt ned.

atrium

Malingen har flasset av det tynne metallgelenderet og jeg har hvite små rustflak på hendene, som både er svette og lukter av jern. I det jeg beslutter meg for å løpe mot venstre og inn gjennom en dør litt lenger borte, oppdager jeg at platået der jeg står skråner bratt ned mot kanten og en bit av gelenderet mangler. Jeg sklir sakte nedover og utover mot kanten. Jeg forsøker å lange ut etter dørhåndtaket, men jeg mister fotfestet. Det er som å ha olje under føttene. Hele kroppen faller ned på gulvet og jeg fortsetter å skli på ryggen ned mot avgrunnen. Den ene foten min får feste på stolpen ved åpningen. Ett feiltrinn og jeg er ferdig.

Jeg får samlet nok krefter til å sparke i fra, og får akkurat tak i dørterskelen med høyrearmen og får slept meg i sikkerhet. Fy faen det var nære på.

Jeg er knapt nok på beina igjen før jeg får øye på tre agenter fra OAS. En kvinne og to menn.

De stopper på trappeavsatsen nedenfor meg. Jeg kjenner konsekvensene hvis jeg blir tatt. Jeg er livredd og løper alt jeg kan videre oppover.

Så skifter scenen. Plutselig befinner jeg meg utenfor på en stor åpen mark. Jeg snur meg. Mennene kommer stadig nærmere. Kvinnen cirka 50 meter bak dem. Jeg hører flere høye røster lenger fremme. Og jeg kan skimte et nettinggjerde med piggtråd. Det ser ut som en liten forlatt militærbase. Litt nærmere ser jeg at det er en treningsleir for politiet. I neste øyeblikk befinner jeg meg på innsiden og roper desperat etter hjelp. Fire rekrutter i treningstøy kommer løpende bort til meg. Jeg peker på de to mennene og kvinnen som nå står rett på utsiden av gjerdet. Jeg ber om hjelp og tror jeg er trygg her.

En av rekruttene går bort og snakker med dem. To minutter senere åpnes porten og OAS-agentene kommer gående mot oss. Rakryggede og autoritære, som om de har et viktig ærend. Alltid overbevisende. Mennene håndhilser, mens den sjarmerende OAS-kvinnen tar tak i meg og smiler til de kommende politibetjentene. Jeg føres bort. Igjen.

Skal det aldri ta slutt?

2 thoughts on “Posttraumatisk mareritt: Den evige flukten

  1. Vær sterk! En dag vil det ta slutt.

    Jeg har sort belte i en kampsport og har faktisk brukt det til selvforsvar i noen av marerittene mine.

What do you think?